Spørsmålene som ikke stilles
Etter 11. september 2001 har vi sett en utvikling der stadig flere deler av samfunnet er blitt angrepet av “sikkerhetsmafiaen”. Alt som med rikelig fantasi kan defineres som et “sikkerhetsproblem” blir utnyttet av vaktselskaper, journalister, låsesmeder, gjerdeprodusenter, fredsforskere, produsenter av overvåkningssystemer, politifolk og politikere.
Budsjettene til sikkerhetstiltak ser ut til å stige raskere enn høstens oljepriser og dessuten er budsjettbevilgningene like selvklare som naturlover. Den offentlige debatten hopper lett over det grunnleggende spørsmålet om hvorfor? og henger seg opp i detaljer om tekniske løsninger.
Det kan være på sin plass å få noe perspektiv på dette med “terror”. Hva er det som fasinerer? Hvorfor er det på alles lepper og i alle medier? Hva er drivkreftene som så lett åpner planboka til så vel stater som private bedrifter? Og hvorfor får visse faremomenter så uproporsjonerlig stor oppmerksomhet og store ressurser?
“Terrorisme” er suspekt – Mandela var terrorist
Hele begrepet “terrorisme” er suspekt. Det bør ikke benyttes i vitenskap eller juss, men der det hører hjemme: I den politiske retorikken. Og det bør alltid inkludere også den form for terror som utøves av statlige aktører.
Min favoritt “terrorist” er Nelson Mandela! Han fikk i sin tid livstids fengsel i Rivonia saken dør han var anklaget for å benytte sabotasje i kampen mot apartheid. Majoriteten av verdens stater mente den gangen at slike “terrorister” skulle fengsles. Senere endret omverden seg og Mandela ble av flere og flere kalt “frihetskjempe i fengsel”. Senere ble han både president og mottaker av Nobels fredspris. Det er få i dag som har noe vondt å si om mannen. For mange står han et eller annet sted mellom englene og gud. Men han er fortsatt den samme mannen og mener akkurat det samme om bruk av sabotasje mot apartheidregimer. Han har ikke endret seg. Det er omverden som han endret sitt syn på han. Dette viser hvor tøyelig og i grunnen ubrukelig dette begrepet er. Det sier veldig lite om så vel handling som aktør og er helt og fullt kontekstavhengig. I den hysteriske situasjonen vi har opplevd siden september 2001 så har begrepet terrorist blitt klistret på nesten enhver som er i opposisjon til den amerikanske utenrikspolitikken.
Når alle FNs medlemsland nå er pålagt å skrive inn nye avsnitt i sine straffelover om terrorvirksomhet, så benytter juristene et begrep som i beste fall kan brukes i politiske debatter, men bør definitivt ikke inn i lovbøker eller brukes i sammenhenger med pretensjon på vitenskaplighet.
Hvor stor er risikoen for at du blir offer?
Spørsmålet om hvor farlig det er. Det første som kan fastslås er at død eller skade som resultat av såkalte terroraksjoner ikke er særlig vanlig. Ikke i Norge, men heller ikke i USA, Israel, Russland eller Spania. Folk dør en for tidlig død av så mangt, men politisk motivert vold mot sivile er ikke særlig frekvent.
Hva er så dødsårsakene? Selvsagt kommer hjerte- og karsykdommer som resultat av alkohol-, sukker- og fettkonsumpsjon høyt opp på lista hos verdens middel- og overklasse. Kreft og andre sykdommer følger tett. Alt dette er noe som selvsagt kan reduseres. Individet selv, produsenter av skadelige varer og statlige aktører kan alle påvirke disse tallene. Deretter kommer ulykker av alle de slag. Biltrafikkens konsekvenser leder klart, men det dør også mange av ulykker på havet. Noen dør også i flyulykker. Fall, drukning, forgiftning, skyteulykker, brann og så videre er alle hendelser som tar mange liv hvert år. Disse former for død skiller seg fra andre gjennom at det sjelden er bevisste handlinger med ønske om død som ligger bak. Så har vi alle de tilfeller der det åpenbart er intensjonen at de omkommende skal dø. Det vanligste er selvmord og mord begått av noen i den avdødes nærmeste omgangskrets, men det hender også relativt ofte at noen ukjente begår handlingen. Variantene er flerfoldige men jeg skal ikke trette dere med en lang liste. Statistisk Sentralbyrå har gode oversikter over norske forhold på sine hjemmesider for den som skulle være interessert.
Det er med andre ord meget lite sannsynlig at DU kommer til å død som resultat av en politisk motivert voldsaksjon. Og skulle du som sivilist dø av noe slikt er det overveiende sannsynlig at det er en statlig aktør som har sendt bomben eller missilene. De private “terroristene” ligger langt bak de statlige “terroristene” når det gjelder effektivitet og dødelig resultat. Men sannheten er at om du setter opp en liste over sannsynlige årsaker til at du skal rammes av en brå død så kommer ikke politisk motivert vold inn på “top twenty”. Nesten alle andre risikoer er langt mer sannsynlige!
Skal samfunnet satse penger på å redusere reelle farer så er det langt mer effektivt å begynne der mange faktisk dør enn å fokusere på de situasjoner som knapt er merkbare på statistikken.
Statistik kontra angst og hysteri
For vel et års tid siden holdt jeg en forelesning på universitetet i Tel Aviv, Institusjonen for Politisk Psykologi, der jeg tok frem statistikk og viste at kun en måned siden den andre intifadaen startet har flere i Israel blitt drept i trafikken enn av selvmordsattakker. Reaksjonene ble sterke. Jeg fikk klart høre at jeg ikke forstod hvilken angst og frykt som oppstår når “døden kan lure bak neste hjørne”. Vel, jeg forstod kanskje ikke denne angsten, men det er ikke åpenbart at det som setter størst skrekk i folk er det man mest bør frykte. Grunnen til angsten er ofte mer et bilde som er servert av voldsfikserte og spekulative medier enn kunnskap om hva som faktisk er reelle farer i vårt samfunn. Statistikk over dødsårsaker taler et nøytralt språk. Følelsene er borte, men resultatene kan åpenbart vekke sterke følelser.
Og denne angsten er det i dag flere og flere aktører som vet å utnytte. Det handler om mye penger. At mediene tjener på dette hysteriet er relativt åpenbart. Men vi ser også at profitten er stor når det skal settes opp overvåkningskameraer, installeres metalldetektorer, ansettes sikkerhetsvakter, byttes låser, settes opp gjerder, innføres personkontroll, bygges murer, kjøpes konsulenttjenester eller forskes i noe av “sikkerhetsmessig betydning”. Mange passer på å tjene seg en slant på dette hysteriet. Avansene er høye, utstyret dyrt, markedsføringen støttes av aviser, radio, tv og nettsider. Markedet drives av en urasjonell angst og sterke profitt motiv.
Mange konsern, individer, institusjoner, bedrifter og forskningsstiftelser tjener grovt på å ta på seg oppgaver i den voksende “sikkerhetsindustrien”. Og de er selv ledende i å definere stadig nye områder som “sikkerhetsproblemer”. Fordelen ved å kalle noe et sikkerhetsproblem er at det åpner pengestrømmene. Hvem kan si nei til å øke sikkerheten?
Tidligere fredsforskere og statsvitere sitter nå i TV-sofaene som “terroristeksperter” og søknader om forskning på området behandles velvillig av forskningsnemnder og stiftelser.
Terrorsikre havner…Al Queda kan nok bruge en motorbåt
Det gjør kanskje ikke så mye at det brukes en masse penger på en risiko som er minimal, sammenlignet med det meste annet vi utsettes for. I verste fall kan det argumenters med ressurssløsing og feilprioriteringer. At man gjerder inn selv den minste lille havn der det anløper skip fra andre land er sikkert lønnsomt for gjerdeprodusenter og vaktselskap. Men siden man ikke kan stenge av fra sjøsiden er det fortsatt bare en kostbar lek. Bin Laden og hans tilhengere kan sikkert også ro eller kjøre motorbåt. Det hele er et spill som i beste fall kan lure noen av oss. Alvorligere er at store deler til og med er kontraproduktivt.
Sikkerheten på fly og i lufthavne
Vi er mange som har blitt fratatt neglefiler og lommekniver på flyplasser de siste årene. Ingen hindrer meg i å gå om bord med en liter whisky. Og alle vet hva en slik flaske kan brukes til. Slår du av bunnen har du et relativt farlig stikkvåpen, stikker du ned en fille i flasken så har du en god gammeldags molotov-cocktail. Hver gang jeg sier dette til overivrige sikkerhetsvakter stønner de bare oppgitt og tilstår at reglene ikke er logiske. For den delen så rekker det nok med et blått belte i karate for å ta kontroll over cockpiten for de som skulle ha slike ønsker. Millionene som nå brukes på å gjøre flyplasser om til fort har lite med reell sikkerhet å gjøre. Målet er kanskje å vise oss passasjerer at “de gjør noe” for å øke sikkerheten. Nok en gang spiller nok psykologien oss et puss.
På en flyreise for en tid siden fra Bogota til Frankfurt ble jeg sittende ved siden av en tysk sikkerhetskonsulent. Temaet for noen timers samtale var gitt. Hans store bekymring var att alle større flyplasser nå var fullproppet med livsfarlige våpen. En hvilken som helst utøver av kampsport med mediokre kvalifikasjoner kunne bare gå å forsyne seg. De trøtte og/eller engstelige vaktene med skarpladde automatgevær var å anse som rene våpenlagret for enhver som ville skyte ned uskyldige passasjerer var hans mening.
Det går ikke å hindre blomsterhandlere å selge kunstgjødsel…
Når Timothy McVeigh sprengte den føderale Murrah-byggningen i Oklahoma 19. april 1995 blandet han 2300 kg diesel og kunstgjødsel. Det er siden den gang åpenbart at kontroll og sikkerhetstiltak aldri vil kunne hindre folk med motivasjon og vilje til å gjennomføre slike vanvittige dåder. Det går ikke å hindre blomsterhandlere å selge kunstgjødsel eller bensinstasjoner å selge diesel. Leier du to rom og kjøkken kan du etter et halvt år og daglige innkjøpsrunder sette på utløseren og vandre ut av døra for siste gang. En hvilken som helst leilighet kan brukes som bombe på lignende måte som et fly fullastet med bensin.
Men som sagt er sannsynligheten for at du dør av noe slikt langt mindre enn at din partner i livet dreper deg.
