Palestinas muligheder og problemer

For første gang i verdenshistorien har en president blitt valgt på et program om bruk av aktiv ikkevold. Abu Mazen benyttet hver eneste mulighet under valgkampanjen sin til å argumentere mot bruk av vold i kampen for et fritt Palestina. At han fikk 62 prosent av stemmene på et valgmanifest dominert av Ikkevold er en historisk hendelse, ikke bare i Palestina. Dette er unikt uansett hvilket land man studerer.

Ifølge Abu Mazen har den andre intifadaen bare skapt palestinerne en dårligere situasjon for det palestinske folk. Bruken av selvmordsbombere, bilbomber, raketter og andre væpna angrep har ikke ført fram mot den overlegne krigsmaskinen til Israel. Nå er spørsmålene om han får fremganger i sin forhandlingslinje med Israel og om han på alvor vil benytte ikkevoldelige motstand i kampen mot okkupasjonen.

Problemene er mange og det er vanskelig å være optimist selv om det er en åpning for flere møter på høyt nivå mellom PA og den israelske regjeringen.

Epoken Arafat er over

Det var et historisk valg i Palestina å velge president etter Arafat. Hans lederskikkelse har dominert landet totalt de siste tretti år. Ingen annen kunne hevde å representere det palestinske folk eller være i nærheten av å ha hans status. Nå er han borte og andre skal ta over. Hans autoritære lederstil har lenge blitt kritisert internt, men ingen har på alvor utfordret hans posisjon. Islamske Jihad og Hamas har nektet å følge hans linje, men har aldri hatt noen som kunne fremstå som en legitim representant for det palestinske folk. Det kunne Arafat. Han hadde respekten, autoriteten og historien som skulle til for å være den eneste legitime representant for det palestinske folk i kampen for en egen stat.

Korrupsjonen innom PLO, de mange forskjellige Sikkerhetstjenestene som Arafat bygde opp og kontrollerte skapte mye misnøye. Dette var grunnlaget for en kontroll som fungerte sterkt disiplinerende internt. Ansettelsene av slektninger og nære venner i fremtredende posisjoner skapte mange konflikter mellom individer og grupper av palestinere. Nå har Abu Mazen lovet å rydde opp i dette. Arafat ble brukt som argument av Bush og Sharon for å ikke ha kontakter mellom PA og staten Israel eller USA. Dette argumentet er nå ikke lengre gyldig. Så vel eliten i Tel Aviv som i Washington DC og Bruxelles har nå uttrykt at det skal settes fart på forhandlingene. Dette er bra og det er en forutsetning for å komme videre, men det er på langt nær nok. Uten politisk vilje fra den israelske ledelsen og uten større press fra USA på Israel er det lite håp om at palestinerne kan se en egen stat bli en realitet.

Sikkerhetsstyrkene

Bare dager etter at Arafat ble erklært død ble Abu Mazen utsatt for et attentat under en seremoni for å minnes PLOs store leder. Det var agenter under kommando av sjefen for sikkerhetsstyrkene på Gaza, Moussa Arafat, som kom til skuddveksling med livvaktene til Abu Mazen. Dette var et tegn på de spenninger som finnes mellom mange av de forskjellige sikkerhetstyrkene Arafat bygde opp.

Abu Mazen jobber nå med å redusere antall sikkerhetsstyrker til tre. Dette for å få bedre kontroll med dem, redusere korrupsjonen og få fokus på den jobb de forventes å gjøre. Det er ingen hemmelighet at mange har vært avlønnet som ansatte i ulike sikkerhetsstyrker, men egentlig jobbet med helt andre saker. Noen av sikkerhetsstyrkene har vært kjent for å drive utstrakt tortur av fanger, avretting av mistenkte kollaboratører og annet uten kontroll og innsyn fra andre enn Arafat selv. Nå er det et uttalt mål å organisere disse styrkene slikt at folkevalgte organ får kontroll, trene dem til å følge folkeretten og vise respekt for menneskerettigheter. Dette er ingen enkle oppgaver og det vil ta sin tid før resultatene blir synlige. Å endre en kultur der det meste har vært tillatt og “målet alltid har helliget midlene” er en tidkrevende prosess.

I høst skal det settes i gang flere opplæringsprogram der sikkerhetsstyrkene skal på skolebenken for å lære seg respekt for demokrati, menneskerettigheter og internasjonal rett.

Den mest omtalte av de hemmelige tjenester Arafat hadde til disposisjon var “Styrke 17”. Den ble dannet tidlig på syttitallet som en personlig livvaktsstyrke for Arafat og andre sentrale ledere i Al-Fatah etter at PLO ble sparket ut av Jordan. De var tidlig med på å gjennomføre flere væpna angrep på både Israel og rivaliserende palestinske grupper i Midt-Østen og Europa. Under Israels såkalte “Fred for Galilea” operasjoner i Libanon brukte Arafat Styrke 17 som kampenhet for å slå tilbake de israelske angrepene. Da Israel ødela hovedkvarteret deres i Libanon i august 1982 flyttet de sammen med PLOs ledelse til Tunis.

Hemmelig samarbeid med USA

Det har de siste månedene kommet frem at Styrke 17 fram til 1982 hadde et utstrakt samarbeid med CIA og direkte kontakter til de amerikanske presidenten. Både CIA og Styrke 17 hadde direkte nytte av å samarbeide for å utveksle etterretningsinformasjon. At det var en direkte lenk mellom president George Bush d.e. og Arafat var til stor ergrelse for Israel. Men amerikanerne gav PLO informasjoner og fikk i utbytte løfter om beskyttelse for sin ambassade i Beirut og andre amerikanske interesser. George Schultz lovte på sin side at USA skulle beskytte de palestinske flyktningleirene. På palestinsks side var det den såkalte Røde Prinsen, Ali Hassan Salameh, som stod for kontakten. Det var samme mann som Mossad trodde de drepte på Lillehammer i 1974.

Israels ansvar for angrepene på Shabra og Shatilla og at USA ikke kunne eller ville hindre dette gjorde at Styrke 17 brøt samarbeidet med CIA. Etter dette bruddet ble mange amerikanske interesser måltavler for palestinske geriljagrupper og agenter.

Først i 1993 ble det igjen opprettet kontakter mellom CIA og Arafat. Denne gang var det den såkalte Grå Eminense, Jibril Rajoub, som etter å bli sleppt fri etter 17 år i Israelske fengsler, ble kontaktmannen med CIA. Rajoub ble utsett av Arafat til sjef for alle sikkerhetsstyrkene og drev et utstrakt samarbeid med CIA selv til tider da Arafat selv hadde en sterk anti-amerikansk retorikk. CIA hjalp i all hemmelighet med å finansiere og trene palestinske agenter. Millioner av dollar og spesialtrening i USA ble byttet mot informasjoner fra palestinske etterretningsagenter.

Dette viser hvor mange nivåer disse konfliktene opererer på. Det som er synlig i medier og kjent hos allmennheten er til enhver tid kun toppen av isfjellet. Etter en viss tid og med nye ledere kan noe av det som forgår bak de offisielle kulissene begynne å lekke ut.

Slik er det selvfølgelig også i dag. Hvilke kontakter som eksisterer mellom Israel, USA og Palestinske myndigheter er ikke kjent. Men alt tyder på at det finnes langt mer enn det som er synlig og at det offisielle bildet kun er en fasade for noe som ikke tåler dagslys.

Lokalvalgene og Hamas

Abu Mazen tilhører Arafats generasjon men har tydelig brutt med mye av det den gamle lederen stod for. Hans viktigste motstandere er de ulike religiøse organisasjonene. Han må konkurrere med Hamas og Islamsk Jihad. Dette er ingen lett oppgave og de pågående lokale valgene og parlamentsvalget i juli vil være avgjørende for hans muligheter til å klare av de vanskelige oppgavene han har påtatt seg. Hamas stiller opp og det vil bli veldig avgjørende for deres posisjon fremover hvor mange stemmer de får der. Hamas er som religiøst parti godt likt i store deler av Vestbanken og på Gaza. Deres langvarige innsats med sosialt arbeid har gitt dem et godt rykte og de var den eneste opposisjonen av betydning under Arafats regime. Mange som lever i flyktningleierne har fått så vel fysisk som moralsk støtte av Hamas gjennom mange år. På lokalplanet har mange av Hamas sine politikere bedre rykte enn representantene fra Fatah. Folk har oppfattet dem som mindre korrupte og mer ærlige i sin politikk.

Blant en del yngre menn har Hamas sine selvmordsaksjoner vært betydningsfulle som symboler på at man ikke har gitt opp kampen mot okkupasjonen. Få har noensinne trodd at de skulle kunne bekjempe det israelske militærapparatet, men noen har hatt en viss tro på at de kunne gjøre det for kostbart for den Israelske staten å fortsette med bosetningene. Hamas vil fortsatt ha en viktig plass i palestinsk politikk i mange år framover. Mye tyder på at de er villige til å forhandle og kompromisse dersom det kan vises til fremganger i praktisk politikk. Valgene som kommer utover til sommeren vil kanskje bli en god indikator på maktforholdet mellom Hamas og PLO. Vi vet fra tidligere at i krigssituasjoner er det en tendens til at folk tyr til religionen. Man behøver at fast punkt i livet og en tro på noe høyere en den brutale hverdagen rundt en. Hvor store Hamas er og kan bli er ikke godt å si. Palestina er et relativt sekularisert land. Noen hevder at det er ikke så mange flere religiøse sjeler å verve i Gaza og på Vestbredden. Sekulariseringen har gått lengre her en i de fleste andre arabiske folk.

I den første valgomgangen i Gaza i januar vant Hamas i syv av ti valgdistrikt. Totalt fikk de 75 av 118 plasser. Åttifem prosent deltok i dette første lokalvalg noensinne på Gaza. Fatah fikk 26 plasser og PFLP kun en plass. Resten gikk til uavhengige og ulike støttespillere til Fatah. Hamas gikk til valg under mottoet “Forandring og Reform”. Gaza forventes å ha en større andel av Hamas-velgere enn på Vestbanken. Neste valgomgang blir 28. april og så en siste runde tre måneder etter det.

I forbindelse med lokalvalgene har USA som ventet gjentatt sitt syn at Hamas er å betrakte som en terroristorganisasjon. “At de vinner valg betyr ikke at de opphører å være terrorsiter” sier det amerikanske utenriksdepartementet i en uttalelse.

Parlamentsvalget er viktig

Den 17. juli er den preliminære datoen for parlamentsvalget. Det vil bli helt avgjørende for den videre utvikling i Midtøsten. Når det avholdes vil Abu Mazen ha vært president i nærmere 200 dager og folk vil kunne bedømme om han kan levere hva han har lovet eller ikke. Dersom han kan vise til fremgang på noen av de områder han har lovet å satse på har han rimelig gode muligheter til å få sine folk inn i parlamentet. Hvem som er “hans folk” er derimot ikke helt klart. Fatah har store indre spenninger mellom den gamle garde og en ny generasjon velutdannede, ivrige og sterke politisk bevisste mennesker. Under Arafat satt “Tunis-generasjonens” folk på alle sentrale plasser i maktapparatet og de har nektet å la yngre slippe til. Fatas ungdomsorganisasjon har en pinelig høy gjennomsnittsalder fordi det ikke har vært muligheter til å avansere opp i systemet. Nå håper man at det skal bli et reelt generasjonsskifte i det kommende valget.

Det er enda usikkert om Hamas vil stille med lister til Parlamentsvalget. Men etter de foreløpige fremgangene i lokalvalgene ville det forundre mange om ikke de stiller med kandidater også til parlamentet. Mye vil avhenge av hvilke avtaler om våpenhvile Abu Mazen og Hamas kommer til å kunne inngå, og respektere, i månedene fram til valget. Til nå er det PA og Israel som forhandler om våpenhvile, mens Hamas har bestemt seg for å innstille angrepene en tid fremover. De vil ikke offisielt delta i forhandlinger med Israel. Hamas sin vilje til å delta i den politiske prosessen vil også avhenge av hvor mange, og hvilke fanger, som blir løslatt fra israelske fengsler. Det er ingen tvil om at den palestinske stat vil tjene på at Hamas stiller til valg.

Forholdet til USA

Så snart valgresultatet var klart med Mahmoud Abbas som klar vinner ble han offisielt invitert til president Bush. Det var helt andre toner enn forholdet Bush Arafat. Den nyvalgte presidenten takket for innbydelsen og reiste til Moskva! Dette var en viktig markering rettet til de mange palestinerne som i valgkampen hadde kritisert Abbas for å være for USA-vennlig. Etter et to dagers samtaler med Putin og andre russiske representanter reiste Abbas og følget hans til Ankara for samtaler med president Amet Necdet Sezer. I begge hovedsteder ble det lagt avgjørende vekt på sikkerhetsrådets resolusjon 1515. Det er grunnlaget for det såkalte Veikartet for Fred.

Denne planen er det også amerikanske tjenestemenn, med president Bush i spissen, fremhever som veien fremover til en egen palestinsk stat. Det store spørsmålet er om mange nok amerikanske politikerne er villige til å tvinge Sharon til å avslutte okkupasjonen. Siden veikartet ble presentert har det ikke vært annet enn vage verbale protester fra Washington når den israelske regjeringen har fortsatt byggingen av bosetninger og muren samt holdt fram med de systematiske mordene på ledende representanter for Hamas. Det er veldig få palestinere som tror at USA faktisk vil bidra til å etablere en egen stat for det palestinske folk. Siden den andre intifadaen startet har Israel tatt livet mer enn fire ganger så mange palestinere som antallet Israeler omkommet gjennom palestinske angrep. I USA forbigås slike fakta i det stille.

Israels politikk

Israelsk innenrikspolitikk var høsten 2004 var preget av den merkelige situasjon at Sharon ble ansett som “fredsduen” fordi han ville tømme bosetningene i Gaza. Skillelinja i debatten var for og imot disse bosetningene. Okkupasjonen, muren, Jerusalem, flyktningene og Veikartet forsvant ut på sidelinjen av den offentlige debatten. Begynnelsen av 2005 preges så langt også av bosetningene i Gaza, men samtidig ser vi også at forhandlinger med Abu Mazen og PA er på vei oppover den aktuelle dagsorden.

Det er åpenbart at Sharon og IDF (Israeli Defence Forces) behøver et visst voldelig motstand fra palestinerne for å kunne rettferdiggjøre sin massive voldsbruk på okkuperte områder. Om den palestinske motstanden legges om til ikkevoldelige metoder vil dette være problematisk for Israel. Det vil synliggjøre den israelsk volden og forsterke bildet av David mot Goliat. Dette er problematisk for IDF som sliter med at flere og flere soldater og offiserer nå nekter å tjenestegjøre på Vestbredden og i Gaza. Bare tanken på å nekte militæret var nærmest ikke-eksisterende i Israel for ti år siden. Nå er den i økende grad en del av den offentlige debatten. For majoriteten av de som nekter er det de brutale overgrepene, den illegale okkupasjonen og den kontraproduktive politikken som er grunn for å nekte tjeneste. Veldig få av dem er pasifister; det er pragmatiske grunner for at de nekter å stille opp til tjeneste i IDF. Det at militærnekting har blitt mer akseptert har gjort at også andre bruker ordrenektelse som et politisk pressmiddel. Blant annet har noen hundre soldater nå skrevet under opprop om at de vil nekte å delta i fjerning av bosettere som ikke vil trekke seg tilbake fra Gaza. Slik splittelse innen det israelske samfunnet er et nytt fenomen. Tidligere har de vært debatter om ulike politiske løsninger, men nå tar flere og flere skrittet fra ord til handling.

Israelsk innenrikspolitikk var høsten 2004 var preget av den merkelige situasjon at Sharon ble ansett som “fredsduen” fordi han ville tømme bosetningene i Gaza. Skillelinja i debatten var for og imot disse bosetningene. Okkupasjonen, muren, Jerusalem, flyktningene og Veikartet forsvant ut på sidelinjen av den offentlige debatten. Begynnelsen av 2005 preges så langt også av bosetningene i Gaza, men samtidig ser vi også at forhandlinger med Abu Mazen og PA er på vei oppover den aktuelle dagsorden.

Ikkevold i Palestina

Bevisstheten om at det er Israel som tjener på den palestinske bruken av vold sprer seg i dag hos den palestinske befolkningen. Noe av grunnen til dette er at erfaringene fra den andre intifaden har vært svært dårligere. Sammenlignet med den første intifadaen så er den nåværende en katastrofe. Alt har blitt verre. Det første opprøret fra 1987 til 1993 var preget av massiv bruk av ikkevold. Streiker, blokader, demonstrasjoner, boikotter og protester var med på å løfte den palestinske sak opp på den politiske dagsorden.

At kampen også inneholdt steinkasting mot okkupantmaktens tanks og soldater var mer symbolisk motstand enn faktisk voldsbruk. Dessverre var det disse steinkastende ungguttene som media fokuserte på og som derfor har festet seg på folks netthinne. Men kampen den gang var så mye mer enn det.

Det er i dag flere nettverk og organisasjoner som jobber med prosjekter om ikkevold. Utdanning, trening og studier med fokus på ikkevoldelig kamp er kanskje det mest spennende som skjer på grasrota i de okkuperte områdene denne våren. Det er i alle fall i disse kretser man kan observere en viss form for optimisme. Mange er inspirert av å ha fått en president som tar avstand fra fortsatt væpna kamp og som sier i klartekst at det er Israel som tjener på slik kamp.

Resultater snart?

Uten raske resultater å vise til vil Abu Mazen få store problemer med å samle det palestinske folket. Han må kunne vise opp resultater som gjør folks hverdag mer levelig og han må vise både resultater og styrke i forhandlingene med Israel. De fleste venter seg at noen hundre av de mindre viktige fangene slippes ut ganske snart for å vise at “Israel vil fred” og at prosessen med å tømme bosetningene på Gaza blir påbegynt. Det blir selvsagt relativt uviktige fanger som slippes ut først. Av de 8000 palestinere som sitter i fengsel i Israel er det relativt mange som er uskyldige eller kun har begått mindre lovbrudd.

Gaza er et enormt problem for staten Israel. Det er nå så lite vann igjen at bosetningene ikke lengre kan dyrke verken blomster eller grønsaker. Saltvann siger inn i tomme grunnvannsbasseng og kostnaden for å holde disse bosetningene i gang er gigantiske. Sikkerhetstiltakene er kolossale og væpnede angrep skjer hver eneste uke. Innsmuglingen av våpen via tunneler forsøker man nå å stoppe gjennom å grave et enormt dypt og bredt dike langs hele grensen.

Alle vet at en tilbaketrekning av Gaza kommer til å bli brukt som argument for å beholde bosetninger på Vestbredden. Nye bosetninger bygges kontinuerlig og flere eldre utvides. De symboliske tilbaketrekningene vi kommer til å se derfra er enten små utposter satt opp med det formål å ta dem bort mens media ser på eller noen av de tomme bosetninger der ingen bosettere har villet slå seg ned.

Ingen tror på alvor at en Israelsk regjering av fri vilje vil fjerne de stor nye bosetningene som de fortsatt bygger på Vestbredden. Eller at muren kommer til å falle og piggtråden fjernes med det første. Muren er en måte å annektere mer land på. Hadde den vært bygget for å hindre selvmordsbombere og andre å ta seg inn i Israel så kunne den jo vært bygd der grensen ble dratt i 1967.

Få tror at framtidige forhandlinger vil fjerne muren eller flytte den til grensen. Den er det mest synlige tegn på at Israel ikke har planer på å gi slipp på de nærmere 60 prosent av Vestbredden som de i dag kontrollerer.

Ingen av de tunge spørsmålene har kommet noe nærmere løsning etter at Abu Mazen tok over presidentskapet. Flyktningene, Jerusalems framtidige status, bosetninger og sikkerhetssoner på Vestbredden, de hellige plassene og vannspørsmålene vil skape store problemer i kampen for en Palestinsk stat.