Verden er inne i en omveltende periode. Det er ikke de tradisjonelle marxistiske revolusjonære bevegelser som har stått for opprørene. De siste fem årene har vi sett at massive folkelige bevegelser har styrtet statsledelsen i mange land verden rundt. I nesten alle av disse bevegelsene har studenter spilt en avgjørende rolle.
Studenter har i mange deler av verden gått i spissen for å organisere motstand og krevd regimeskifte. Det har gått som en bølge fra land til land og et globalt samarbeid har utviklet seg.
Århundrets første statsleder som ble avsatt av fredelige folkemasser var Milosevic i Serbia. Det NATO ikke klarte gjennom tre måneders massivt og illegalt bombardement i april 1999 klarte en million demonstranter i Beograd den femte oktober 2000. Studentbevegelsen Otpor (betyr “Motstand”) hadde i måneder forberedt seg og trenet for å organisere en massiv og fredelig bevegelse for å tvinge bort regimet. Godt støttet av rundt 40 millioner US dollar og amerikanske ressurspersoner klarte Otpor å oppnå sine mål.
Året etter stod Filippinene for tur. Etter det fredelige regimeskiftet i 1986 da Marcos ble avsatt gjennomførte befolkningen enda en gang en ikkevoldelig revolusjon og gjorde seg av med president Estrada. Studenter var sentrale i arbeidet med å mobilisere enorme demonstrasjoner. Med sms-meldinger klarte Student Christian Movement of the Philippines og andre å samle 700 000 demonstranter.
I 2002 var det i Madagaskar det skjedde. Massive protester og streiker tvang president Ratsiraka bort fra embetet og rivalen fra valget 2001, Ravalomanana, ble den nye lederen for landet. Radiostasjoner som støttet den gamle presidenten ble angrepet av studenter og tvunget til å stoppe propagandautsendelsene.
Georgia opplevde sin revolusjon i 2003. Sjevardnadze ble avsatt gjennom en “Rosenes revolusjon”. Her var det studentbevegelsen Kmara (betyr “Nok”) som ledet an. Trenet av Otpor fra Serbia og med finansielle muskler fra blant annet USAID og George Soros omringet de parlamentet i ukevis før det gamle regimet gav opp.
Ukraina stod for den fredelige revolusjonen anno 2004. I Kiev ledet studentbevegelsen Pora (betyr “På tide”) opprøret. Enda en gang ser vi mønsteret med praktisk støtte fra de tidligere bevegelsene og dollar fra USA. Denne gang er det National Democratic Institute og Freedom House som betaler.
Årets hendelser startet i Libanon der hundretusener okkuperte Martyr-torget i Beirut etter at den tidligere statsminister Rafik Hariri ble drept. Demonstrasjonene vokste og Karami avgikk mens Syria lovte å trekke seg ut av landet. I disse protestene var det lovord om Bush sin politikk i Midtøsten som dominerte. Free Patriotic Movement, som i hovedsak består av studenter fra de kristne og amerikanske universitetet, var sentrale i disse demonstrasjonene. Men også drusere og sunnimuslimer fylte gatene.
nspirasjonen fra Ukraina og studentene i Pora var påtagelig hos mange av deltagerne. Noen dager senere viste Hizbollah sin styrke ved å samle en enda større folkemengde til demonstrasjon til støtte for Syrias støtte til Libanon.
De siste ukene har vi så opplevd at store folkemasser i Kirgisistan har tvunget regimet til å avgå. Studenter samlet seg under navnet Kelkel (betyr “Nye tider”) og benyttet samme mal som i Serbia, Georgia og Ukraina. Godt forberedt gjennom treninger og med gode råd fra de sine søstere og brødre i Otpor, Kmara og Pora klarte de å fjerne president Askar Akayev.
Denne rekken av revolusjoner har en del fellestrekk i tillegg til at studenter er sentrale. Men de er selvsagt også hver for seg unike. De foregår i forskjellige land med ulike politiske, økonomiske og kulturelle kontekster. Hvert lands historie er unik og sammensetningen av etniske, religiøse og politiske grupperinger gjør at forskjellene nok er større enn de på overflaten kan se ut til.
Vi vet også at opposisjonene i mange andre land forbereder seg for et “windows of opportunity” og trener allerede på ikkevoldelige teknikker og strategier.
Ikkevoldelige maktovertagelser har vi sett tidligere med i de siste 20-30 årene har antallet økt dramatisk. Det er åpenbart at vi står ovenfor en bølge av fredelige maktovertagelser. Folk har av pragmatiske grunner valgt å benytte ikkevoldelige strategier. De fleste revolusjoner oppstår i forbindelse med omdiskuterte valgresultat. Majoriteten har fått aktiv støtte fra USA og andre vestlige land gjennom et antall organisasjoner som av ulike grunner ønsker et maktskifte i det aktuelle landet.
Hva resultatene blir på litt sikt vet vi fortsatt ikke, men privatisering, nyliberalisme og økte klasseskiller er på frammarsj i de fleste av disse landa.
På samme måte som studenter og universitetsansatte har vært sentrale i mange av disse revolusjonene så skulle jeg ønske at studenter og ansatte ved Universitetet i Tromsø følte ansvar for å starte forskning på dette området. Innsamling av materiale, analyser, teoribygging og generell kunnskapsøkning om hvordan slike folkelige opprør blir mulige og hva resultatet er på lengre sikt er vitale for den videre utvikling.
Her er det mange spennende og viktige forskningsoppgaver som venter på å bli tatt fatt på. Mange fagdisipliner bør gå sammen for å evaluere disse komplekse samfunnsomveltningene.
