Knusende kritik af Nobels fredspris

Fredrik Heffermehl

23. september 2020

Fredrik S. Heffermehl
Tlf.: +47 917 44 783, fredpax@online.no

Oslo 21. september 2020
Den norske Nobelkomite
Henrik Ibsens gate 51, 0255 Oslo

Vurdering av testators intensjon og måloppfyllelse i Nobelprisforvaltningen

Min forskning om Nobels «prisen for fredsforkjempere» har nå pågått i 13 år og resultatet er nylig gjort tilgjengelige for et bredt publikum i boken “Medaljens bakside” (Sandnes 2020). Konklusjonene er alvorlige.

Testamentet ble aldri fagmessig tolket og aldri fulgt, det har skjedd en omfattende krenkelse av rettighetene til de mottakerne Alfred Nobel ønsket å støtte. Nobelkomiteen har gitt allmenne fredspriser til mange fine mottakere, men dette hjelper lite så lenge den fortsetter å motarbeide de visjonene og den løsning det var Nobels intensjon å støtte.

Jeg har gjennom to år forsøkt å komme i dialog med Nobelstiftelsen og Nobelkomiteen om resultatene av min forskning, både for å følge Gandhis prinsipp om å ikke overraske motparten og for å få gitt tidlig informasjon til de ansvarlige for forvaltningen av Nobels siste vilje. Etter flere avslag av å møtes må jeg skrive dette brevet i stedet.

I en slik dialog ville jeg ha understreket hva som er den grunnleggende og eneste agenda for mitt arbeid, nemlig å få gjennomslag for ideen bak Nobels fredspris (s. 13 i boken). Det er begått store feil i fortiden, men det som teller for meg er vår fremtid, å få slutt på en livsfarlig sikkerhetspolitikk på autopilot.

Ved å få tilgang til Nobelkomiteens interne arkiver gjenoppdaget jeg en bortgjemt og glemt idehistorie, 120 års alternativ tenkning om fred og nedrustning. Dette alternativet kunne ha endret verdens bane og skapt fred. Dessverre har de ideene Nobel ville støtte blitt fortrengt og fortiet som følge av de militære kreftenes innflytelse i politikken, i Norge og i andre land, og også i Nobelkomiteen.

I vår tid, med rask temperaturøkning, arter som dør, skogbranner, tyfoner og ekstremvær, is-smelting, økt havnivå, flyktningestrømmer, pandemier, fare for sosialt og økonomisk sammenbrudd, er fler våpen det siste menneskene trenger. Vi har helt enkelt ikke råd.

Alle de reelle truslene mot vår overlevelse betyr at fortsatt kapprustning er den komplette galskap (s. 99-104/Klassekampen 12.09.2020). Ikke noe enkelttiltak kunne bety mer for å møte truslene enn å samarbeide om global nedrustning.

Jeg mener at det fins en latent, sterk og dyp lengsel blant de aller fleste mennesker etter å bli befridd fra en ytterst dystopisk verdensorden. Et «Ned med våpnene»-samarbeid mellom nasjonene – slik Nobel ønsket da han opprettet prisen – er ikke bare verd å forsøke, å virke for dette er komiteens selvsagte plikt, juridisk og moralsk, etter Nobels testament.

I arbeidet med «Medaljens bakside» fant jeg et omfattende nytt bevismateriale som gir vesentlig sikrere og mer presis forståelse av Nobelkomiteens oppgave og plikter (s. 39). Hovedpunkter i denne mer dyptgående tolkningen av Nobels vilje følger som vedlegg.

Interesting too? Global Research's Guide To Martin Luther King Jr.

Med hilsen

Fredrik S. Heffermehl

Vedlegg.
Cc: Nobelstiftelsen, Stockholm

EPOST fra Fredrik S. Heffermehl til Nobelkomiteen 21.09.2020

HOVEDPUNKTER I TOLKNINGEN AV NOBELS INTENSJON:

Det mest grunnleggende nødvendige i formåloppfyllelse, formidling og effektiv realisering av Nobels intensjon, er en faglig forsvarlig utredning av Nobels intensjon med testamentet. Dette oppfordret jeg i Aftenposten 14.08.2007 de norske forvalterne til å gjennomføre. Intet skjedde, selv etter et pålegg fra det svenske stiftelsestilsynet 21.03.2012. Derfor har jeg selv påtatt meg å utføre den utredning arveloven forutsetter.

Korrespondansen mellom Alfred Nobel og fredspioneren Bertha von Suttner inneholder et rikt bevismateriale om formålet med testamentets ord om prisen for fredsforkjempere. Her er noen viktige konklusjoner om Nobels mening og den norske forvaltningen av testamentet:

Nobels hovedintensjon var å støtte samtidens ideer om en kursendring vekk fra militær kappestrid til å unngå krig gjennom samarbeid om folkerett, internasjonal organisering og avskaffelse av nasjonale militære rustninger.
Det har i alle år sviktet i å skille mellom politikk og et lovregulert ansvar fastlagt i lovene om testament, stiftelser og om forvaltning av betrodde midler. Valget av medlemmer til Nobelkomiteen faller utenfor Stortingets oppgaver etter grunnloven. De folkevalgte er her undergitt lovene «som enhver annen som påtar seg rollen som testamentsfullbyrder». I dette har forfatteren støtte både fra juridiske professorer og en tidligere justitiarius i HR, Carsten Smith.
Stortinget vedtok i 1897 å påta seg oppgaven med å utpeke en komité på fem til å dele ut prisen, men i presidentskapet ble det i stillhet besluttet å se bort fra testamentets ord om nedrustning. Den norske forvaltningen startet altså med å forkaste selve kjernen i Nobels hovedintensjon, et grovt brudd på lovens regler om forvaltning av betrodde midler.
Den fremragende juristen Bernhard Getz, Norges første riksadvokat, la, som leder av den første Nobelkomiteen, stor vekt på en selvstendig komité og uavhengighet av Stortinget. Ved hans død ble Jørgen Løvland, en ledende stortingspolitiker, ny komiteleder. Han ville knytte prisen nærmest mulig til Stortinget og bruke den som redskap for norsk sjølstende- og utenrikspolitikk. Norges frigjøringskamp fra unionen med Sverige gir bidrag til å forklare hvorfor Nobels intensjon med prisen aldri ble realisert.
En faglig forsvarlig tolkning av testamentet burde ha vært foretatt i starten, men ble aldri foretatt. I stedet valgte komiteen å utforme sitt eget fredsbegrep, den har fritt tolket sine egne selvvalgte ord, «fred» og «fredsarbeid». Det er bare funnet to tilfelle (uttalelser i 1905 og 1910) hvor Nobels egen intensjon har vært målbåret av de norske forvalterne av prisen.
Tolkning av testamenter er å finne testators hensikt, uavhengig av hvilke ord som ble anvendt. Min seneste tolkning av Nobels intensjon har avdekket en grunnleggende svikt i oppgaveforståelsen. Hovedoppgaven var ikke var å velge en prisvinner, den beste i bunken av nominerte, men å sikre at tildelingene ble brukt aktivt til å fremme den løsning på sikkerhet som Nobel ville støtte med sin nedrustningspris.
Forutsetningen i testamentet om at Stortinget ved sine valg til Nobelkomiteen skulle utse de beste til å realisere Nobels hovedintensjon er ikke blitt oppfylt; i stedet har Stortinget like til det siste latt sine egne medlemmer dominere komiteen, utforme prisens innhold, og gjøre prisen til Stortingets egen. Etter de to første tiårene har det bare sporadisk vært ytet et visst monn av rettferd til de legitime mottakere fra fredsbevegelsen.
Selv om Nobels fredsvisjon har hatt begrenset støtte i norsk samfunnsliv, har Stortinget, Nobelkomiteen, Nobelinstituttet og dets konsulenter hatt en juridisk plikt til å opptre lojalt mot hva Nobel selv ønsket. Stikk i strid med dette fant jeg i Nobelkomiteens interne dokumenter både motvilje og forakt mot de ideer og personer prisen skulle tilgodese. Boka viser konkret frem de best kvalifiserte; gjennom en full presentasjon av de som egentlig skulle ha mottatt prisene får man et vidt utblikk over alternative fredsideer i de siste 125 år.
Utredningen munner i Del II ut i en analyse av nedrustningsarbeidet i FN. Ut fra sikker erfaring kan man si at dette arbeidet ikke gir fremgang. I utredningen forklares hvorfor dette arbeidet er nødt til å feile og det fremmes noen ideer om nye tilnærminger, som bruk av New Diplomacy og muligheten av at verdens byer kan ta føringen. Norge tar fra nyttår sete i Sikkerhetsrådet. Ved en kombinasjon av to elementer med sammenfallende målsettinger, Nobels fredspris og FN-pakten, kan Norge gi en lenge etterlengtet håndsrekning til verdens beboere som trenger en langt bedre organisert verden – snarest mulig.